Annonse:
Annonse:
Annonse:
Annonse:
Annonse:
Skipsmagasinet.no, 11.årgang.  22.11.2019: Forsiden

M/S Boye Nilsen

Det er nå gått 45 år siden det tragiske forliset rammet M/S Boye Nilsen av Myre. Her skriver Per Rydheim om denne mystiske hendelsen som kostet 14 fiskere livet.

Av: Per Rydheim Publisert: 27.05.10 kl. 22:37
<- Tilbake til: Forsiden

Utviklingen av Myre havn og trålemiljøet i kommunen

Myrevågen har alltid vært velegnet som fiskerihavn. I de tidligere tider da man var avhengig av og ro eller seile, eller da de første motorene ble tatt i bruk, spilte gangavstanden til feltet en stor rolle. Fordi plasser som Nyksund, Langenes og Voye lå så nært fiskefeltene, ble disse valgt som baser for leveranse av fangsten, til tross for at Myrevågen var best egnet som fiskerihavn.

Industrialiseringen som var i gang rundt om i verden, og særlig England, begynte så smått å komme nordover. Stadig flere fikk maskineri om bord i båtene, og maskiner på dekk lettet arbeidet for fiskerne. Også på landsiden skjedde det en radikal endring ved at veier ble bygd, og gradvis ble hestene byttet ut med automobiler. Vesterålen var tidlig ute med veibygging. Allerede før krigen var det vei til Alsvåg, og på Sommarøy var det skole, butikk og postkontor. Dette gjorde etter hvert Myrevågen til et naturlig samlingspunkt for leveranser av råstoff, og avhengigheten av fiskevær nært fiskefeltet opphørte gradvis. Man kan si at i løpet av to tiår var kommunikasjonen totalt forandret.

Disse faktorene var viktige da A/L Øksnes-Langenes Fryseri og Kjøleanlegg ble stiftet på Myre i 1942. Bakgrunnen for stiftelsen var ønsket om å etablere et stort fiskeindustrianlegg ved Myre havn. Men byggingen kom ikke i gang før i 1952. I 1955 sto anlegget ferdig. Det var flere som hadde sett at Myrevågen kom til å spille en viktig rolle som fiskerihavn. Allerede i 1948 hadde Oluf Klo flyttet sin bedrift fra Nyksund til Myre havn, og det skulle komme flere etter.

For å sikre råstofftilgangen til fiskeindustrien på Myre gikk A/L Øksnes-Langenes Fiskerindustri og Kjøleanlegg, som nå hadde endret navn til A/L Øksnes Langenes Fiskeindustri, inn for å anskaffe trålere. Fiske med stortrålere var en relativt ny næring her nord, men likevel ble bedriften A/S Øksnesfisk etablert i 1959. I tillegg var Øksnes kommune og en del privatpersoner med som medeiere, med tanke på kjøp av tråler. ”Nils Persa”, levert i 1958 fra Thaules mek. Verksted på Karmøy, ble innkjøpt fra Wilhelm Breines, Sigefjord, sommeren 1960, og var således selskapets første sidetråler.

A/S Myrefisk var et nyetablert rederi på Myre. Det ble stiftet i 1962, og hovedaksjonær var A/S Øksnes Langenes Fiskeindustri, men også Øksnes kommune hadde en aksjepost. Også dette rederiet ble etablert med det formål å eie og drifte trålere som skulle anskaffe råstoff til fiskeindustrien på Myre.

I tillegg til stortrålerne spilte småtrålerene en viktig rolle for leveranse av råstoff til bedriften i perioden på slutten av 1950-tallet og midten av 1960 tallet, før hekktrålerne ble dominerende. Og det er her vi skal stoppe opp og fokusere på ”Andreas Nilsen” og ”Boye Nilsen”.

Andreas Nilsen

Den første som startet med småtråling i Øksnes kommune, var Olav Martinussen fra Gisløy. Han begynte i 1956 med ”Havhug 1”, som var 62 fot lang. Forsøket ble av flere karakterisert som dristig, men det trigget tydeligvis flere båteiere, og etter hvert ble det totalt 15 slike fartøy i kommunen.

Et av disse var trekutteren ”Andreas Nilsen”, som drev med småtråling på 1960-tallet. ”Andreas Nilsen” ble levert i 1948 fra Gravdal Båtbyggeri i Hardanger som ”Prestfjord” N-89-Ø, call sig: LRNJ. Samme år ble kutteren solgt til partsrederiet Martin Nilsen og døpt ”Andreas Nilsen”, oppkalt etter faren til Martin, men registrert på Melbu. ”Andreas Nilsen” var på 45 brt og 18 nrt og hadde følgende dimensjoner: 56,1 X 17,3 X 8,0 fot. Maskineriet var en råoljemotor levert fra Heimdal Motorfabrik, Molde, med en ytelse på 100 bhk. Allerede i 1962 ble maskineriet byttet ut mot en ny Bergen diesel (Normo) med en ytelse på 210 BHK, levert fra A/S Bergen Mek. Verksted.

I 1964 ble fartøyet solgt til Kristian Syvertsen, Gravermark, Melbu, da Martin Nilsen og hans sønn Arnt dannet selskapet A/S Sommerøyfisk og fikk levert en ny og moderne småtråler ved navn ”Boye Nilsen”. ”Andreas Nilsen” fikk nytt fiskerinr.: N-18-V. I 1965 ble skipet døpt ”Varen”. I tiden fremover skulle det skifte eiere hyppig. Det første eierskiftet skjedde i 1969 da Kristian Hansen, Båtsfjord, overtok. Da var skipet fortsatt registrert på Melbu, men fikk nytt fiskerinr., F-72-BD. Knappe tre år senere ble det igjen solgt, denne gangen til partsrederiet Knut Eilertsen, Svolvær, og fikk fiskerinr. N-72-V. Kun ett år var det her før Ingvald Fredriksen, Gravermark, Svolvær, overtok. Under hans eie ble det ommålt til 39 brt og 15 nrt. Ingvald Fredriksen hadde skipet i fem år før det i 1978 ble overtatt av Muskensenteret A/S, Musken, med nytt fiskerinr. N-37-TF. Fra april 1985 sto Simon Andersen som disponent for selskapet. Fartøyet skulle imidlertid ende sine dager inne på havnen i Musken vinteren 1987, hvor det sank.

A/S Sommerøyfisk og Boye Nilsen

A/S Sommerøyfisk ble som kjent etablert av far Martin Nilsen og sønn Arnt på Myre. Styrets leder var direktør i Øksnes Langnes Fiskeindustri AS, Kåre Hagrup. Selskapet ble administrert av Myrefisk AS, mens far og sønn skulle seile som henholdsvis styrmann og skipper på ”Boye Nilsen”.

Selskapet ble etablert i forbindelse med kontraheringen av ”Boye Nilsen”, som ble gjort ved Gravdal Skipsbyggeri og Trelastforretning. Det var ikke et hvilket som helst verft som ble valgt. Gravdal Skipsbyggeri og Trelastforretning ble grunnlagt i 1820 av Gunnar Gravdal og var et av Norges eldste skipsbyggerier. Bedriften hadde i løpet av sin eksistens bygget over 350 fartøy, og ”Boye Nilsen” var bygg nr. 358. Dette fartøyet ble sjøsatt den 22. april 1964, og på plass var gudmor Inger Nilsen, som knuste champagneflasken i skutesiden, døpte den ”Boye Nilsen” og ønsket den alt godt på den videre ferd. ”Så gled dåpsbarnet ned fra beddingen. Elegant og verdig tok den sjøen, og så ut til å være fornøyd over å ha kommet i sitt rette element,” som Bladet Vesterålens korrespondent skrev. Selve byggesummen ble litt over 1,5 millioner kroner, og fartøyet var utrustet for trål-, line- og snurpefiske. Det var på 186 tbr og 76 nrt og hadde følgende dimensjoner: lengde x bredde x dybde: 100,5x22,1x10,6 fot. Fremdriften ble besørget av en 4-takt 8 sylinder Normo, levert fra Bergen Mek. Verksted, med en ytelse på 560 bhk, som skaffet skipet en servicefart på 11 knop.

Båten var bygget etter Norske Veritas klasse 1 A 1 is C. Innredningen var for 16 mann, med én firemannslugar, to tremannslugarer, en tomannslugar og fire enmannslugarer, samt messe, bysse, to WC, vaskerom, tørkerom, proviantrom, bestikk og styrehus.

Lugarinnredningen var i plastikkpaneler, unntatt i bestikk og i kapteinens lugar, der det var brukt naturtre. Alle rom var sentraloppvarmet, foruten elektrisk oppvarming. Lugarene hadde både innlagt kaldt og varmt vann.

Som nevnt var fartøyet innredet for trålfiske, snurpe- og linefiske. Senere skulle det få anskaffet kraftblokk og båtdekk. Det var egnerom på begge sider av dekkshuset på hoveddekket. Alle dekk hadde pålagt dekksbelegg, og lasterommet var belagt med plast.

Trålvinsjen på hoveddekket var på 18 tonn, dertil kom linespill og komplett anker- og varpevinsj av verkstedets type. Styremaskinen var av Tenfjords fabrikat og var hydraulisk.

Skipet var ellers utstyrt med en Terma-radar, Disa radiopeiler og Simrads 100 kw radiotelefon, samt Simrad asdic, Simrad Ekkolodd og Elac fiskelupe. Det hadde også kommandoanlegg.

Det elektriske anlegget, som var levert og montert av installatør B. Aarre i Sunde i Sunnhordland, var en 220V vekselstrømsgenerator, med 24V nødlys. Byssa var utstyrt med oljefyrt bysseovn og kjøleskap.

Lasterommet var arrangert for nedkjøling av fangsten med iskasser for agn. Det var spesielt anordnet store bunkerstanker og ferskvannskapasitet for lengre turer. Foruten hovedmaskineriet var det installert to hjelpemotorer Marna diesel på 45 hk hver, med 25 kw vekselsdynamoer. Kjølemaskineriet var også plassert i maskinrommet. Ellers var maskinrommet godt utstyrt med pumper og kompressorutstyr.

Om bord fant man ellers utstyr for elektrisk sveising samt autoskjæring slik at reparasjoner kunne foretas på fiskefeltet.

I juni 1964 var det klart for overlevering. Om bord var både Martin Nilsen, hans sønn Arnt og resten av nødvendig mannskap. Det ble kastet loss, og ferden nordover mot Myre begynte. Skipet gikk innom Sortland, hvor en rekke personer var invitert til å være med på jomfruturen til Myre. Blant disse var, foruten nærmeste familie av mannskapet, Bladet Vesterålen. I lørdagsutgaven 1. august 1964 kunne man lese følgende fra turen: ”Vi hadde anledning til å være med på siste etappe fra Sortland til Myre, og vi kunne konstatere at denne båten sannelig er blitt et prektigt oppholdssted for mannskapet. Tak og skott i lugarene har lyse farger, dørken er overalt teppebelagt – nesten enestående for en fiskebåt. Man kunne gjerne tro seg om bord i en flott passasjerbåt om man ikke viste bedre. I et stort rom forut over mannskapslugarene er det anbrakt et skap så strategisk at det blir lett å få tak i det rikholdige utvalget av verktøy som skapet inneholder. Byssa med tilhørende proviantrom er et kapitel for seg – riktig et ønskearbeidssted for en stuert.”

Videre ble det skrevet: ”Dette var de ytre data omkring et fartøy som i lange tider av året skal være et hjem for et mannskap. – Ikke så rart at bare det beste har vært godt nok for å utruste dette hjem så godt og bekvemt som råd er for å få det på havet. – Det er et meget moderne fartøy som nå settes i drift, og det stilles store forhåpninger til det, da det er utstyrt for helårs fiske. Det skal ikke ta lang tid for å omstille det, f.eks. fra trål til snurpefiske. Vi ønsker A/S Sommerøyfisk at hell og lykke følger skipet på bøljan blå.”

Straks etter at hjemkomsten og festen var over, gikk ”Boye Nilsen” ut for å fiske. I samme avisutgave meldes det følgende: ””Boye Nilsen” ved Bjørnøya. Men beskjeden fangst til nå. En del vansker med kjølemaskineriet om bord. Karstein Hellesvik som bestyrer rederikontoret for Myre-tråleren i forretningsfører Knutsens fravær, forteller i en samtale med Bladet Vesterålen at man har vært i kontakt med nybåten ”Boye Nilsen” som nylig gikk ut på feltet for første gang. ”Boye Nilsen” befinner seg nå ved Bjørnøya sammen med en rekke andre trålere, men hittil har det vært små fangster på samtlige. Det skal være lite fisk til stede akkurat nå, og driftsforholdene for øvrig er heller ikke så bra som ønskelig.”

Ellers melder ”Boye Nilsen” at man om bord har hatt en del vansker med kjølemaskineriet, slik at man ikke har kunnet holde en så lav romtemperatur som ønskelig. Man mener dette sikkert bare er barnesykdommer som nybåten litt etter litt vokser av seg. Ellers fungerer alt tilfredsstillende.

Boye Nilsen – en farlig sjøbåt mente mange

”Boye Nilsen” hadde grønnmalt skrog og hvitt overbygg. Fiskerinr. N-400-Ø var innfelt med hvit skrift fremme ved svineryggen. Det var et usedvanlig flott skip å se til. Som nevnt var mannskapsbekvemmelighetene noe av det beste som var å finne på den tiden. I motsetning til søsterskipet ”Ellidi”, som var levert fra samme verft i Bergen 23. oktober 1963 til H.F Midnes, Sandgerdi, Island, var den tradisjonelle notbingen akter kledd igjen på ”Boye Nilsen” for å gjøre mannskapsbekvemmelighetene enda bedre. Nettopp bedre mannskapsbekvemmeligheter var noe som kjennetegnet de fleste trål-, line- og snurpefiskebåtene levert til norske redere på slutten av 1950- tallet og godt ut på 1960 tallet. Til sammenligning hadde Islandske snurpere alltid hatt kraftblokken plassert så lavt nede på fartøyet som mulig. Dette gjorde båtene mer stabile i sjøen under fisket. På ”Boye Nilsen” var trålvinsjen montert i forkant av skipet, mens kraftblokken sto akter oppe på båtdekket. Dette kan ha virket uheldig på skipets stabilitet. Trålvinsjen hadde tross alt en kapasitet på 18 tonn. Flere av mannskapet delte bekymring for ”Boye Nilsens” stabilitet.

Før jul 1964 holdt ”Boye Nilsen” på å forlise på Finnmarken, da båten var rigget for garn- og linefiske. Det var min bestefar, Åge Nilsen, som fortalte om denne episoden. Det var bare flaks at mannskapet overlevde.

Boye Nilsen forsvinner

Rett etter nyttår 1965 skulle ”Boye Nilsen” legge ut på det som skulle bli den aller siste turen. Trålvinsjen var rigget under formasten, det samme var alt annet utstyr som trengtes for sidetrålfiske. Det ble proviantert og bunkret og mannskap samlet. En av mannskapet, Erling Nilsen, bror til reder og styrmann Martin Nilsen, skulle være med på denne turen. Men da han kom om bord og fikk se utstyret som var rigget, trakk han seg. Begrunnelsen var visstnok at han var redd for stabiliteten på båten. Dermed avgikk ”Boye Nilsen” Myre havn med et mannskap på 14.

Fredag 29. januar 1965 hadde ”Øksnesfisk” tilhørende A/S Myrefisk kontakt med ”Boye Nilsen”. Skipet befant seg da på Langnesegga, hvor det var lite fisk og dårlige driftsforhold. Man hørte ingen ting fra ”Boye Nilsen” før søndag kveld eller ettermiddag den 31. januar, da blant annet trålerne ”Havtind” av Melbu og ”Andenesfisk I” av Andenes hadde kontakt. Angivelig var ”Boye Nilsen” da på Fugleøybanken. Senere opplysninger tyder imidlertid på at ”Boye Nilsen” på dette tidspunktet trolig har befunnet seg et eller annet sted på Malangsgrunnen. Fra dette øyeblikk av var det ikke mulig å få kontakt med ”Boye Nilsen”, til tross for en serie anrop.

Alarm

Den første alarmen gikk lokalt allerede på mandag, da redningsskøytene ”Willie Wilhelmsen” stasjonert for Myre og ”Thomas Fearnley”, Straumsjøen, ble varslet og gikk ut sammen med tre bruksvaktskøyter. De søkte i området utenfor Vesterålen og omegn uten å finne noe. ”Willie Wilhelmsen” fikk for øvrig lekkasje og måtte søke havn. Man slo seg så til ro med at ”Boye Nilsen” fisket et eller annet sted, men at senderen var i uorden. Det ble derfor ikke foretatt søk tirsdag ut over de båtene man allerede hadde ute. Onsdag ettermiddag kom meldingen om funn av livbåt og livbelter.

Nå ble redningstjenesten i Nordland og Troms koblet inn og tok i grove trekk over organiseringen av redningstjenesten.

Fly, helikopter og marine settes inn

I Bladet Vesterålen kan følgende leses: ”Vesterålen har hatt en samtale med lederen av Redningssentralen i Bodø, sjefsflyleder Rolf Bentsen, som opplyser at man straks kontaktet Andenes Flystasjon, som akkurat da hadde en Albatros ute i annet oppdrag. – Flyet ble straks omdirigert til det området hvor man mente ”Boye Nilsen” måtte ha befunnet seg i det øyeblikk den ble rammet av eventuell ulykke, eller hvor den også lå og drev i tilfelle maskin- eller rorskade. Samtidig satte man seg også i forbindelse med Bardufoss, der man fikk til disposisjon to jetdrevne helikoptre, de mest moderne det norske forsvaret rår over. Videre anmodet man marinekommandoen om støtte til sjøs, hvoretter vaktbåter omgående ble sendt ut på oppdrag, ved siden av marinens kystvaktskøyter. – Forruten denne styrken, fikk man til disposisjon også redningskrysseren ”Ragnhild Schanke”, ”Tønnes Puntervold” og ”Ole O. Lian”. Hele denne styrken, supplert av en rekke mindre fiskebåter, var i full sving hele torsdag fra grytidlig om morgenen. Det området man først og fremst gjennomsøkte, var Malangsgrunnen, hvor det natt til mandag og natt til tirsdag blåste full storm. Det var dessuten stor strømsetning, med fare for toppsjø av store dimensjoner.”

De første funnene

De første funnene, sannsynlig fra ”Boye Nilsen”, ble gjort tirsdag nord for Malangsgrunnen av fiskebåten ”Auvær” av Tromsø, som midt på dagen passerte en rekke fiskekasser som lå og drev i sjøen. Senere ble det, cirka seks kvartmil ut av Hekkingen – det nordligste punktet på Senja og rett ut av Malangen, funnet 8–10 trålbøyer i en vase.

Livbåten ikke i bruk

Det mest alarmerende funnet ble gjort onsdag ettermiddag da en plastbåt merket ”Boye Nilsen” ble oppdaget på Røssholmen vest for Kvaløya. To redningsvester, også merket ”Boye Nilsen”, ble funnet, den ene på Tursøya og den andre cirka en mil lenger nord. Livbåten var fremdeles utstyrt med presenning og hadde således ikke vært i bruk. (Storparten av denne teksten over er hentet fra en artikkel som sto på trykk i Vesterålen 6. februar 1965.)

Det var nå klart at ”Boye Nilsen” hadde forlist. I nevnte avis var nå overskriften: ””Boye Nilsen” med 14 mann om bord fryktes kantret eller gått ned. Som nevnt var det satt inn store ressurser for å finne overlevende, men etter hvert som tiden gikk, ble håpet om å finne noen av besetningen i live mindre og mindre.

Fra og med 04.02 til 06.02 ble det organisert frivillige letemannskaper av lensmennene i kommunene Berg og Torsken og Tromsøysund. Det var totalt 72 båter og 217 mann i sving for å søke etter overlevende på havet og langs med land. I tillegg kom det mange båter fra Øksnes for å lete etter kollegaer og nære slektninger. Det var hele 16 båter som gikk ut fra Øksnes, 15 fra Myre og 1 fra Stø. Det ble søkt og lett helt til den 06.02.1965 kl. 09.00, da ble søket offisielt avsluttet. Man hadde ikke lyktes å finne annet enn vrakrester i sjøen.

Vraket og en omkommet funnet

Til tross for at letingen offisielt var avsluttet, ble fartøy i nærheten av antatt ulykkested bedt om å holde ekstra øye etter overlevende eller omkomne. Men det skulle gå måneder før den 38 år gamle maskinisten Johannes Petrus Johansen ble funnet. Det skjedde i oktober samme år på en holme i Burøysund i Karlsøy. Liket lå helt nede ved strandkanten. I lommen ble det funnet en liten almanakk som hadde maskinistens navn på permen. Johannes Petrus Johansen var den eneste av de 14 omkomne som ble funnet.

Omtrent samtidig som funnet av Johansen ble gjort, ble også vraket av ”Boye Nilsen” funnet. Dette kan man lese i Aftenpostens spalter 7. oktober 1965. Det var de to Melbu-trålerene ”Hekktind” og ”Nordtind” som hadde oppdaget et varpanker og andre vrakrester 26 mil av Fugløy i Troms. På varpankeret var datoen 3.3.64 satt inn. Dette var sertifiseringsdatoen for ”Boye Nilsen”. Varpankeret har senere blitt satt opp ved Myre kirke som monument over de 13 savnede.

Tråleren ”Nordtind” hadde også registrert et vrak på 108 meters dyp, og man tok dette som et bevis for at det var Myre-tråleren ”Boye Nilsen” som var funnet. Vraket lå på 70 grader og 19 minutter N.Br og 17 grader og 27 minutter ØL. Vrakets posisjon sammenlignet med observasjoner av fartøyets siste antatte posisjon kan tyde på at skipet har holdt seg flytende i opp til to døgn. Noe som stemmer bra med observasjoner som ble gjort av en kutter som skulle ha sett noe som lignet på en ubåt (muligens en hvelvet båt) som lå tungt i sjøen ved Malangsgrunnen torsdag. Objektet hadde imidlertid ikke det karakteristiske tårnet som en ubåt har, og det drev med strømmen med omkring 2 mils fart. Men å anta at det var ”Boye Nilsen”, blir kun å regne som spekulasjoner.

Minnegudstjeneste

Etter det tragiske forliset satt 12 enker og 23 barn igjen uten ektemenn og fedre. Allerede den 14. februar ble det avholdt minnegudstjeneste for de omkomne, i nyskolens aula på Myre. Mange av familiemedlemmene og kollegaene satt igjen med en følelse av at det ikke var gjort nok for å finne skipet. Den første leteaksjonen ble jo avblåst mandag 01.02. på grunn av melding om NV stiv kuling og tung sjø. Og først onsdag 3. februar ble det offisielt begjært å sende ut en etterlysning av ”Boye Nilsen” da man ikke hadde hørt fra skipet på mange døgn.

De etterlattes økonomi

Da det ble klart at forliset var et faktum, og at det satt igjen 12 enker, de fleste av dem med mindreårige barn, ble det besluttet å samle inn penger til enkene. I landes aviser ble det oppfordret å gi penger. Tre kontoer ble opprettet, den ene i Øksnes sparebank, Myre, den andre i Sortland sparebank og den tredje i Nordlandsbanken, Sortland.I Øksnes sparebank var det i februar 1965 samlet inn hele 49 048,50 kroner og i Sortland sparebank 880,00 kroner. Til sammen kom det inn 93 488,50 kroner. Hovedleverandør av brennolje og smøreolje til ”Boye Nilsen”, Norsk Esso A/S, ga 25000 kroner og var det selskapet som bidro med mest penger.

Fra Aftenpostens korrespondent i Svolvær, 18. juni 1965, kunne man lese følgende: ”Innsamlingen til de etterlatte efter ”Boye Nilsen” innbrakte over 1,2 millioner kroner. Det foreligger nu forslag om at enkene skal tildeles 50.830 kroner og dessuten 2795 for hvert barn mens det videre skal avsettes 20.001 krone til barna. Disse midler skal disponeres av overformynder, opplyser forretningsfører Finn Knutsen til lofotposten. Forslaget skal nu behandles av kommunale myndigheter i Øksnes.”

Sjøforklaringen

Sjøforklaringen ble holdt på Myre torsdag 4. mars, etter at sjøfartsfartsdirektøren hadde begjært møtet utsatt en uke. Dommerfullmektig var Roald Sjoner. Han skulle administrerte forhandlingene. Det var innkalt 11 vitner. Tre av vitnene hadde meldt fravær og skulle avhøres andre steder.

Fraværet gjaldt også kapteinen på ”Rollanes”, skipet som sist hørte fra ”Boye Nilsen. Ellers ble skipperen på Melbu-tråleren ”Havtind” og tidligere mannskap på ”Boye Nilsen” samt representanter fra rederiet avhørt.

”Jeg tror at ”Boye Nilsen” har gått med stor sjø på låringen og hatt for stor fart i forhold til været, og blitt bukket ned,” svarte skipper Asbjørn Pettersen på ”Myrefisk” da skipsinspektøren spurte om hans teori om ”Boye Nilsen”s forlis. Dette ifølge Aftenpostens korrespondent. Videre skrev korrespondenten følgende: ”Den som satt og ventet på å få en forklaring på ”Boye Nilsen”s tragiske og uforklarlige forsvinning, ventet imidlertid forgjeves.”

Representanten fra Det Norske Veritas, C. Dahm, forklarte at ”Boye Nilsen” hadde et tilfredsstillende resultat under den tekniske prøveturen. Men det var ikke foretatt prøver på skipets stabilitet under denne turen. På spørsmål fra sjøfartsinspektør Leif Eriksen, Bodø, erklærte Dahm at verftet hadde levert samme type fartøy til Island året før.

Av forklaringen fremgikk det at det branntekniske utstyret hadde vært i orden. Blant vitnene var representanter fra rederiet og redningssentralen i Bodø. De forklarte seg alt vesentlig om redningsaksjonen, uten at det kan sies at det kom fram noe særlig nytt. Representanten fra sjøkontrollen for Vestlandet, Kristian Barth, Fana, bekreftet at ”Boye Nilsen”s sertifikater var i den skjønneste orden, og at redningsmateriellet var i overensstemmelse med det som krevdes.

Det ble så avhørt flere som tidligere hadde vært mannskap på en eller flere turer om bord i det forsvunne fartøyet. Mange av dem hadde sterk tvil om båtens stabilitet og ga åpent utrykk for dette.

Det ble vist til et eksempel hvor vannet, selv under godt vær, hele tiden vasket over trålbakken etter det ble tatt om bord 100 kasser fisk. Båten lå da helt stille. Trålvinsjen og det øvrige trålutstyret var da montert fremme på fartøyet, like ved forreste mast.

At ”Boye Nilsen” hadde fått en spesielt dårlig stabilitet etter monteringen av trålvinsjen, ble også fremholdt av et annet vitne, Andreas Frivåg, som hadde snakket med skipper Arnt Nilsen tre dager før han gikk ut på feltet. Skipperen hadde ved denne anledning uttalt at han skulle være glad når han var ferdig med sesongen, og tilføyde: ”… da skal vi ha i land vinsjen i Harstad, og når vi får den om bord igjen, skal den plasseres et annet sted enn forut ved masten.” Frivåg hadde oppfattet dette som en bekreftelse på at skipperen var klar over båtens dårlige stabilitet, og hva årsaken var til dette.

”Boye Nilsen” hadde ikke vært ute i dårlig vær tidligere. Vitnet Oskar G. Hansen hadde vært med under Bjørnøy-fisket like før årskiftet. Det dårligste været man hadde vært inne i, var stiv kuling. Sjøen vasket kraftig over dekket, men det var aldri noen direkte fare. Båten virket imidlertid meget fremtung og lastet seg også forover. Under overfarten til Bjørnøya var farten blitt redusert på grunn av vindforholdene, sa Hansen.

Gudmund Rognan, som var mønstret av etter blåkveitefisket, fortalte at fartøyet var vanskelig å holde under kontroll når man gikk været og hadde vind og sjø bakfra.

Som nevnt ledet dommerfullmektig Roald Sjoner møtet, og totalt ble 17 vitner avhørt, blant disse radioteknisk besiktigelsesmann Søren Larssen og kaptein Hermann Barth, sjøkyndig besiktigelsesmann fra skipskontrollen i Bergen.

Andre lignende forlis i samme periode

Som man ser av utdraget fra ”Boye Nilsens” sjøforklaring, som sto på trykk i Aftenposten dagen etter, ga ikke avhørene oppklarende opplysninger om hva som skjedde.

Det som er påfallende, er at norske sidetrålere og snurpere – lik ”Boye Nilsen” – forliste hyppigere enn andre fartøy og fartøy av samme type, eid av utlandske rederier, som for eksempel Island. I perioden før og etter ”Boye Nilsen”s forlis er det verdt å merke seg at det forliste fem fartøy av samme slag, med den forskjell at de driftet med snurpefiske.

Samtlige av de fem fartøyene som forliste, hadde installert kraftblokk om bord slik som på ”Boye Nilsen”. Jeg vil kort beskrive fartøyene og hvor de sank.

Det første fartøyet av de fem som forliste, var ”Jøkul”, som kantret og sank 29. august 1964, i posisjon 26 nautiske mil vest av Lista, på reise fra fiskefeltet i Nordsjøen til Egersund med sild. Hele besetningen ble reddet. ”Jøkul” var levert fra et verft i Ålesund i desember 1937, var på 128 brt og hadde en lengde på 98,9 fot.

Det neste fartøyet som kantret og sank, var ”Lull”. Det skjedde 10. november 1964. ”Lull” var da på sildefiske i Nordsjøen, etter at man hadde gjort et stort sildekast. Hele besetningen ble reddet. Fartøyet var levert fra et verft i Arendal i november 1950, bygget i stål, og var på 130 brt, samt 99,0 fots lengde etter en ombygging i 1951.

Det tredje fartøyet som kantret og sank var det 85 fots lange og 90 brt store skipet ”Vitan” av Florø. Det skjedde den 18. februar 1965 ved Harøyfallet, under fiske med kraftblokk. Også her ble hele besetningen reddet.

Det fjerde og nest siste forliset skjedde med ”Ramsholm”, som var bygget i stål i Nederland i 1916. Skipet var på 99 brt og hadde en lengde på 83,3 fot. Forliset skjedde utenfor Bjørnsund i februar 1965. ”Ramsholm” hadde fisket ved hjelp av kraftblokk.

Katastrofen var ikke fullbyrdet før det femte og siste forliset rammet ”Hovding” av Bø i Vesterålen. Det skjedde i Vestfjorden den 28. februar 1965. Også dette skipet kantret og sank under fiske med kraftblokk. Hele besetningen ble reddet. For ordens skyld kan det nevnes at ”Hovding” var bygget i stål og levert fra et verft ved Haugesund i desember 1956. Skipet var på 290 brt og hadde en lengde på 112,3 fot.

Det er altså fem skip på omtrent samme størrelse som ”Boye Nilsen” som forliser. En kan spørre seg om sikkerheten og stabiliteten på disse fartøyene var god nok sammenlignet med for eksempel islandske fiskebåter som hadde kraftblokker og trål montert så lavt nede som mulig. I tillegg gikk ikke mannskapsbekvemmelighetene på de islandske fartøyene ut over stabiliteten, slik de ofte kunne gjøre på de norske fartøyene. Disse faktorene fanget også Sjøfartsdirektoratet opp etter ”Boye Nilsen”-forliset som kostet 14 menn livet. Det ble nedsatt et sakkyndig utvalg for å arbeide med blant annet sikkerhetsspørsmål for fiskefartøy. Det er verdt å merke seg at Sjøfartsdirektoratet ikke stilte krav til fiskebåters stabilitet på denne tiden.

Dessverre måtte det en ulykke til for å endre og forbedre krav og regler vedrørende sikkerheten til sjøs. Dette har skjedd før. Titanic-katastrofen i 1912 er et prakteksempel: Det var for lite redningsmateriell om bord. De seks forlisene som her er beskrevet, ”Boye Nilsen” inkludert, kunne kanskje vært unngått hvis det hadde blitt foretatt krengeprøver? Trøsten får være at regelverket til slutt ble endret, og at det nå er påbudt med krengeprøver på fiskefartøy.

Jeg håper denne artikkelen kan belyse hva som kan ha skjedd med ”Boye Nilsen”, slik at hendelsen ikke går i glemmeboken.

Jeg lyser fred over mannskapets minne.

De omkommene var: 

Anker Antonsen, Arne Ivar Kristoffersen og Nils Arne Kristoffersen, Arne Ragnar Høydal, Arnt Andreas Nilsen, Egil Arnål Pettersen, Halfdan Sverre Benum, Harald Paul Berntzen, Ingar Ivar Larsen, Johannes Petrus Johansen, Martin Kildal Nilsen, Marton Nikolai Nilsen, Ottar Jentoft Gjertsen og Åge Jens Ludvik Nilsen



comments powered by Disqus
 
Real Time Analytics